Da jeg kom hjem fra Afrika i fjor var det første jeg gjorde å ringe Plan. Jeg har i mange år tenkt at jeg ville bli fadder, men har aldri rota meg til det. Men nå var visst tiden inne… Og ikke si at dere ikke har råd! Hvor mange er det egentlig ikke som er støttemedlem på SATS eller et annet treningssenter?!?! Dette koster HALVPARTEN og GLEDER og HJELPER mennesker som ikke har de samme mulighetene som oss! Det er aldri noe snakk om at vi ikke har råd, for det har vi alltid!!! I forhold så svømmer vi i penger!!!
Da jeg ringte Plan snakket jeg med en kjempe koselig jente og fortalte at jeg gjerne ville ha et fadderbarn og at jeg helst ville at det skulle være ei jente fra Afrika, fordi jeg nettopp hadde vært der. Vi småsnakket litt og hun spurte blant annet hvor jeg hadde vært, og jeg svarte da at jo, vi hadde vært i Namibia og Zambia. Da vi var på et lite marked utenfor Victoria Falls i Zambia kom vi i snakk med noen av mennene i den ene boden, og da han hørte at vi var fra Norge begynte han å skravle som en foss… Han bodde i nærheten av en sånn fadderstasjon sa han, og de hadde gjort livet SÅÅÅÅÅÅÅÅ mye bedre for alle rundt, og han skrøyt og han skrøyt… Så da det etter et par uker lå et brev til meg i posten fra Plan, ble jeg utrolig hyggelig overasket over at denne snille telefon-jenta hadde plukket ut ei jente fra Zambia til meg!!! Hun hadde brydd seg!!!
Lykken var stor i heimen over å få æren av å bli fadder! Bildet av fadderbarnet ble rammet inn og satt oppå TVen i stua, og brev ble lagt i posten sporenstreks. Hun var 10 år gammel og siden hun nettopp hadde hatt bursdag så sendte jeg da brev, hjemmescrappet bursdagskort og tegneblokk med fargeblyanter nedover til henne. I februar fikk jeg mitt første brev tilbake. Hun er enda for ung til å skrive selv, men bare det å få et livstegn fra henne er superkoselig! Ikke lenge etter kom det ett nytt brev, svar på mitt første, med ett nytt bilde J Utrolig hvor mye det lyser opp hverdagen!!!
Senere fikk jeg også et brev hvor det sto at faren hennes hadde dødd etter å ha blitt bitt av en hund… Det første som slo meg var tanken på ”hva skjer med de nå?”. Hun har tre brødre, den eldste av barna er henne på 10 år, moren er bare 27 år gammel… Jeg vet Plan velger de fattigste familiene som fadderfamilier, så jeg ble superbekymret! Hvordan skal denne unge moren klare å forsørge 4 barn, tre gutter og ei jente?!?! Og hvor mye vil livet til denne lille jenta nå forandre seg?! Ikke minst, hvis det var rabies faren døde av, stakkars barn! Det er en FORFERDELIG sykdom å være vitne til!!!
Jeg skrev straks et brev ned og lurte på hvordan det sto til med de og kondolerte så mye… Nå er jeg kjempe engstelig!!! Mannen er jo ofte den som forsørger familien, og hva skjer når han er borte? Må da de unge guttene ut og jobbe? Går de glipp av skolegang og en mulighet til en aldri så liten utdannelse? Hva med lille jenta? Må hun da ta over husholdningen så moren kan dra ut og tjene litt penger til livets opphold? Hva skal hun gjøre? Jeg skulle ønske jeg visste, og hadde en måte å hjelpe på! Frustrerende å ikke strekke til! Men jeg får stole på at Plan hjelper litt, og så får jeg lyse opp hverdagen deres med brev og omtanke, og noen små gaver innimellom!!!
Da jeg ringte Plan snakket jeg med en kjempe koselig jente og fortalte at jeg gjerne ville ha et fadderbarn og at jeg helst ville at det skulle være ei jente fra Afrika, fordi jeg nettopp hadde vært der. Vi småsnakket litt og hun spurte blant annet hvor jeg hadde vært, og jeg svarte da at jo, vi hadde vært i Namibia og Zambia. Da vi var på et lite marked utenfor Victoria Falls i Zambia kom vi i snakk med noen av mennene i den ene boden, og da han hørte at vi var fra Norge begynte han å skravle som en foss… Han bodde i nærheten av en sånn fadderstasjon sa han, og de hadde gjort livet SÅÅÅÅÅÅÅÅ mye bedre for alle rundt, og han skrøyt og han skrøyt… Så da det etter et par uker lå et brev til meg i posten fra Plan, ble jeg utrolig hyggelig overasket over at denne snille telefon-jenta hadde plukket ut ei jente fra Zambia til meg!!! Hun hadde brydd seg!!!
Lykken var stor i heimen over å få æren av å bli fadder! Bildet av fadderbarnet ble rammet inn og satt oppå TVen i stua, og brev ble lagt i posten sporenstreks. Hun var 10 år gammel og siden hun nettopp hadde hatt bursdag så sendte jeg da brev, hjemmescrappet bursdagskort og tegneblokk med fargeblyanter nedover til henne. I februar fikk jeg mitt første brev tilbake. Hun er enda for ung til å skrive selv, men bare det å få et livstegn fra henne er superkoselig! Ikke lenge etter kom det ett nytt brev, svar på mitt første, med ett nytt bilde J Utrolig hvor mye det lyser opp hverdagen!!!
Senere fikk jeg også et brev hvor det sto at faren hennes hadde dødd etter å ha blitt bitt av en hund… Det første som slo meg var tanken på ”hva skjer med de nå?”. Hun har tre brødre, den eldste av barna er henne på 10 år, moren er bare 27 år gammel… Jeg vet Plan velger de fattigste familiene som fadderfamilier, så jeg ble superbekymret! Hvordan skal denne unge moren klare å forsørge 4 barn, tre gutter og ei jente?!?! Og hvor mye vil livet til denne lille jenta nå forandre seg?! Ikke minst, hvis det var rabies faren døde av, stakkars barn! Det er en FORFERDELIG sykdom å være vitne til!!!
Jeg skrev straks et brev ned og lurte på hvordan det sto til med de og kondolerte så mye… Nå er jeg kjempe engstelig!!! Mannen er jo ofte den som forsørger familien, og hva skjer når han er borte? Må da de unge guttene ut og jobbe? Går de glipp av skolegang og en mulighet til en aldri så liten utdannelse? Hva med lille jenta? Må hun da ta over husholdningen så moren kan dra ut og tjene litt penger til livets opphold? Hva skal hun gjøre? Jeg skulle ønske jeg visste, og hadde en måte å hjelpe på! Frustrerende å ikke strekke til! Men jeg får stole på at Plan hjelper litt, og så får jeg lyse opp hverdagen deres med brev og omtanke, og noen små gaver innimellom!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar